Bønnefaste - Hvem, hva, hvorfor, hvordan?

Bønnefaste
Hvem, hva, hvorfor, hvordan?
 

Dette er en forklarende tekst til oppropet om bønnefaste for ekteskapet og barns rett til mor og far. Teksten er ment som en pedagogisk veiledning, men står for forfatterens egen regning.
Hver enkelt underskriver av oppropet er ikke nødvendigvis enig i alle detaljer i teksten nedenfor.
Den er fortsatt under bearbeidelse. Her følger noen av de viktigste momentene.
Når teksten er helt ferdig, vil den bli lagt ut i sin helhet her på nettstedet.
 
 
Den 5. mai 2008 begynte kristne i Norge på en bønnefaste for ekteskapet og for barns rett til far og mor. Kanskje er det første gang at kristne fra alle kirkesamfunn blir ett i en slik åndelig handling. Ja, kirkeledere, biskoper og generalsekretærer fra mange kirkelige sammenhenger har underskrevet oppropet hvor de sier: ”Vi henvender oss med dette til alle kristne i menigheter, organisasjoner og bevegelser, og til det norske folk. Vi oppfordrer alle som ser alvoret, til å samle seg i bønn og faste.”

Hva går denne handlingen ut på?
 
Vi kan komme i situasjoner hvor det ikke hjelper med annet enn bønn og faste (Mark 9,29). Det er grensesituasjoner. Dialogen er brukt og brukt opp, ordene og den fornuftige argumentasjonen synes virkningsløs. Men uretten fortsetter å spre seg fordi det er større krefter i sving enn menneskelige tanker, og det foreligger en større ufrihet enn den mennesker selv kan takle. Da er det nødvendig at vi besinner oss og søker hjelpen der den er å finne – hos Gud.
 
Når alt annet er gjort
I kampen for barnets rett til både far og mor har vi kommet til veis ende med de midler vi vanligvis har til rådighet i det offentlige rom. Det meste av det som kan sies, er sagt, og tallrike innlegg og brev er skrevet. Men mye tyder på at Stortinget om kort tid vil vedta en ny, kjønnsnøytral ekteskapslov. Det er blitt framført mange tunge motargumenter som her ikke skal gjentas. Oppropet til bønnefaste gir en kort oversikt over noen av de viktigste.
 
Det er en usedvanlig samlet kirke som har protestert og som anser det som uetisk, og som en urett, å ta fra barnet den naturlige retten til å ha både far og mor. Denne brede enighet gir oss trygghet til å gå videre med bønn og faste. Den kristne samvittighet og ansvarlige ledere er kommet til en tydelig enhet om at det foreligger en urett som må møtes med bønn og faste. Det er bakgrunnen for oppropet og oppfordringen om bønnefaste.
 
Hva mer eller annet kan gjøres? Vi kunne fortsette med den rasjonelle dialogen i håp om at de tyngste argumenter til slutt vil vinne frem. Ja, det ville vi gjerne ha gjort. Vi er overbevist om at argumentene som taler for barnet, er tyngre enn de argumentene som skal rettferdiggjøre voksnes krav. Men regjeringen har med sitt hastverk avskåret denne dialogen ved å tvinge fram en lovendring i racerfart.     
 
Hva ellers kan vi gjøre? Vi kan demonstrere, - det har også noen av oss gjort i forbindelse med aksjonen ”Sammen for ekteskapet” i Oslo i midten av april. Men i vår medievirkelighet kan dette lett bli et blaff, som drukner i andre saker. Og det koster bare noen timers deltakelse. Men å gå ut på gatene kan være en viktig fysisk demonstrasjon av at vi tar våre verdier så mye på alvor at vi vil fronte dem i det offentlige rom.
 
Vi kunne også, og kan fortsatt, vise hva som står på spill gjennom symbolhandlinger. Vi har flere forbilder på dette hos profetene i Det Gamle Testamente. Når ordene ikke lenger høres eller tas imot, kan symbolhandlinger uten ord vekke folk opp av likegyldigheten.
 
Til slutt kan mennesker i sin fortvilelse over uretten bli fristet til å bruke vold. Men hva sier Jesus når Peter vil gripe til sverd for å verne om Jesu og hans rike? ”Stikk sverdet på plass igjen, for den som griper til sverd skal falle for sverd”(Mt 26,52).
 
Det er et kjent fenomen i menneskehetens historie at noen griper til vold for å utrydde uretten, og så ender de selv opp som redskaper for urett. Det har vi for eksempel sett i utlandet blant noen av dem som ville kjempe mot barnedrap i mors liv, mot abort. De brukte voldelige midler og ble selv drapsmenn. Det er ikke Jesu vei. Han viste at åndelige krefter ikke kan overvinnes ved fysisk vold. Men hva sier Jesus i stedet? Han sier: Gå inn i bønn og faste! Hvordan kan vi overse denne oppfordringen? Hvordan kan vi være så døve i vårt indre øre at vi ikke vil adlyde og prøve dette når vi ellers har gjort hva vi kan?
 
Hvis vi i spørsmålet om barnas rettigheter ikke vil gi opp, og heller ikke velge likegyldighetens, latskapens og feighetens resignasjon, da har vi vel bare én handling igjen, og det er å be og faste.
Ja, det dreier seg om ”handling”. Når ordenes tid er forbi, kan bare en handling gi ordet kraft igjen.
Det er dette en bønnefaste er: en åndelig handling.
 
To handlinger i ett
En bønnefaste forener to handlinger. Det første er bønn til Gud, fordi vi vet at uretten ikke kan overvinnes av oss mennesker, - ikke av vår fornuft, ikke av våre ord. Derfor ber vi Gud om å gripe inn. Det forutsetter en ydmykhet som tar på alvor de maktforholdene vi har med å gjøre. Vi gir opp vår egen makt, dvs. også det å gripe til makt med fysiske midler.
 
Det andre er faste. Fastens kjerne er frivillig å forsake noe som er et gode, og som man vil ofre for en større sak. Også denne gaven rettes mot Gud. All faste tjener frigjøringen. Når vi faster i kirkens fastetider, så gjør vi det for å kunne gi Ånden mer rom og samtidig søke frihet fra det som ellers binder oss. Når vi faster i en slik grensesituasjon, så gjør vi det for å frigjøre andre enn oss selv, fordi det foreligger en ufrihet. En åndelig ideologisk makt har fått for stor innflytelse i tanker, sinn og følelser. Resultatet er at fornuften ikke kan se – i dette tilfelle barnet.
 
Skepsis mot å faste
Noen har innvendinger. De skal vi lytte til og samtale om for at de ikke bli en flukt for dem og at vi som vil faste, ikke faster på en feil måte.
 
Det er forståelig at noen først reagerer med betenkelighet. Det er jo en så ukjent handlingsmåte
at vi trenger tid og samtaler for å forstå betydningen. Noen er skeptiske til å koble noe så åndelig som bønn og faste til en politisk sak. Men da må vi spørre om de ikke gjør seg til talspersoner for en spiritualitet som er preget av modernismens religiøse individualisme, og som hindrer Guds rikes påvirkning på alt liv. Guds vilje kan ikke stenges inne i det rent åndelige og individuelle. Profetene og Jesus selv talte og kjempet i det offentlige rom. Alt hører Gud til. Og når det gjelder barnet, det svakeste, så er det hellig for Gud. Han vil at vi skal kjempe for det.
 
Den viktigste innvending er kanskje den som henviser til det Jesus sier om faste i Matt 6. Her kritiserer Jesus de som bruker faste i det offentlige rom for å søke ære av mennesker. Derfor sier Jesus at vi ikke skal vise fram vår faste for mennesker. Denne faste er en annen enn den Jesus oppfordrer til i Markus. 9,29.  Man kan også misbruke det Jesus sier om å faste i ”det skjulte” så man ikke faster i det hele tatt. Og det er vel vår største fare. Da slipper vi både offerets ubekvemhet og vi slipper å vedkjenne oss en handling som kan virke utfordrende for kardemommesamfunnets jantelov, som ikke aksepterer annerledeshet og det å skape ubehagelige spenninger. I dagens situasjon utfordres vi til å ta på oss et ubehag for barnets skyld.
 
La oss danne lokale tverrkirkelige fellesskap for å snakke og be sammen, og for å få frimodighet til å vedkjenne oss fasten uten å misbruke det i egoets tjeneste. Det er en grensegang, og denne vei kan vi som kristne finne sammen. Vi stilles foran valget enten å faste og be i det skjulte, eller å la det bli synlig i det offentlige rom. Når vi velger, kan vi spørre oss selv hva som vil tjene Gud til størst ære. Og så avgjør enhver for seg selv. Men alle kan velge å be og faste. Hvis vi vedkjenner oss denne handlingen i det offentlige rom, kan det også gjøres ved at enkelte på lokalplan stedfortredende henvender seg til pressen og til politikere med informasjon, uten at hver enkelt selv må ta initiativ til dette. Når vi nå gjenvinner denne gamle åndelige praksis, så trenger vi å gjøre nye erfaringer. Da kan det ikke unngås at vi også gjør feil. Og det er ikke så farlig, hvis bare våre hjerter ønsker det rette. Iblant må man våge noe nytt, fordi Gud vil skape nytt.
 
Nei til sultestreik
Vi har sagt nei til å praktisere sultestreik. Dermed sier vi nei til å funksjonalisere fasten som politisk pressmiddel. Sultestreik betyr jo at man vil risikere sitt eget liv ved å faste til døden for å presse politikere til en handling de egentlig ikke vil. Denne handling kan i ekstreme situasjoner være en rett handling. Men i vårt samfunn ville myndighetene ikke tillate en faste til døden, og en sultestreik ville sette politikere under press til å handle mot sin vilje. Ingen av de kirkeledere som har undertegnet, anbefaler dette i den situasjon vi befinner oss i. Vi ser fortsatt muligheten til at politikere besinner seg fordi Gud rører ved dem, og fordi de ser at alle de som nå går inn i bønn og faste, er villige til å ofre noe for barn som stort sett ennå ikke er født. Det vi håper, er at dette vil bevege deres hjerter og slik nå deres fornuft til å innse den store uretten vi er i ferd med å begå. Da vil innsikt, og ikke tvang, forandre loven. Og det er det vi nå satser på.
 
Å faste og be er kanskje den mest konkrete kroppslige måte å reagere på i møte med en urett uten å vende sinnets krefter utad mot den som holder på å begå uretten. Det er rett at vi føler sinne over det som skal gjøres mot barnet. Også Jesus kunne føle vrede, og den kan bli til en god kraft. I faste vendes den om til et offer og rettes mot Gud. Denne form for åndelig handling trenger vi å lære oss.
 
Former for faste
Konkrete måter å faste på kan være en mat-faste, men det kan også være en forsakelse av andre goder.
Matfaste kan gjennomføres på mange måter. Du kan for eksempel:

  1. Faste alle dager ved å kutte ut det som vanligvis kirken i fastetider anbefaler å droppe. Det er den mest omfattende faste.
  2. Man kan velge å faste bare de to dager i uken som kirken iblant kaller en halvfaste: på onsdag og på fredag.
  3. Man kan kutte ut enkelte matvarer f. eks. søtsaker, kaffe…
Er du usikker, bør du snakke med legen din. Men stort sett er det ingen fare forbundet med en fornuftig faste. Barn og gamle mennesker oppfordres ikke til å faste. Det finnes i dag dusinvis av bøker til faste i ikke-kristen sammenheng. Så det å faste er ikke lenger noe spesielt. Men det som teller for oss, er at det skjer med et formål som ikke er ego-sentrert, men som tjener andre og at det rettes mot Gud. Det gir oss mer frihet og rom til å be.
 
Andre former for faste
-Informasjonsfaste: Reduser eller kutt ut TV, internett, aviser og blader på visse dager. Bruk tiden du sparer, til å søke Gud.
- Vaner: La en hobby ligge i bero for de ukene dette gjelder.
 
Det er bønn det gjelder
Det er mange måter å faste på som du selv kan utforske. Men prøv alltid å forbinde det med bønn. Når du faster, oppstår det et rom. Fyll det med bønn.
 
Noen enkle forslag
1. Velg en dag eller et måltid eller en matvare som du kutter ut og be hver gang i forbindelse med denne forsakelsen.
2. Velg å kutte ut en TV-sending eller internettøkt for å be i stedet.
3. Kutt ut en hobby i løpet av mai måned, og be i stedet. 

I tverrkirkelig fellesskap på lokalplan
La oss be og faste sammen. Det forutsetter Jesus i sitt råd. Vi får oppfordringen om bønnefaste fra mange av våre kirkeledere, og derfor bør det bli en ekumenisk handling. Det kan best skje ved at enkelte ildsjeler inviterer kristne fra andre menigheter. Frikirkelige eller lutherske prester skulle henvende seg til sine kolleger fra en katolsk menighet en eller pinsemenighet for å informere om bønnefasten og å samles til bønn. La den ikke forties, men la den kunngjøres fra talerstolene. Og så vil det vær-e naturlig for kanskje bare en liten tverrkirkelig gruppe å stedfortredende be og faste på vegne av fellesskapet. De vil ha godt av å møtes regelmessig for å dele erfaringer og gi støtte. Og deres erfaringer kan så deles igjen i deres respektive menigheter. På denne måten kan vi gjøre verdifulle erfaringer i bønn og enhet.
 
Enhetens velsignelse uansett suksess
Når vi nå fra alle kirkesamfunn ber og faster, fra Lindesnes til Vardø, kanskje med bare få mennesker fra forskjellige menigheter på lokalplan, vil vi bli ett som aldri før. Det er Jesu bønn om enhet som vi dermed oppfyller. Samtidig vil kanskje mange som ennå ikke har oppdaget fasten, bli venn med den. Slik kan vi begynne å gjenvinne fasten. Alt dette vil bli oss til velsignelse – selv om vi ikke skulle makte å snu det politiske vedtaket. Men da har vi i alle fall gjort det vi kunne, og det vil bli stående i vårt folks minne som en åndelig handling.
 
Håpet er ikke ute!
 
La oss følge Jesu befaling og bli ett!
 
Joachim F. Grün,
Teologisk veileder i Peterstiftelsen og
Solåsen Pilegrimsgård